Hanne Myhrer Dyngeland kan fortelle om en spennende reise.

– Først og fremst så må jeg si at vi er veldig heldige som har en så god rytter som Martine. Det, sammen med kunnskap og erfaring fra både sport og avl gir oss muligheter som ikke alle har når det kommer til både å avle og å utvikle unghester.

Hoppa Love a Lot var Martine sin første storhest, kjøpt fra Sverige som 6-åring. Hun var tenkt å skulle være juniorhest for Martine, men skadet seg i en ulykke på transport og vi valgte derfor etter hvert å avle på henne. Hennes først partner ble Diarado, og resultatet av denne matchningen ble SG’s Diamant (2013). Vakker og karismatisk fra første øyeblikk, han har alltid fått mye oppmerksomhet. Neste partner ble Kannan, og resultatet her ble SG’s Carnelian (2014).

«Calle» har alltid kommet litt i skyggen av sin storebror, litt som «den stygge andungen». Ikke at han var stygg –  han var bare ikke like karismatisk som Diamant. De to fikk vokse opp sammen som unghingster, og begge var i Danmark som åringer hos en travtrener vi kjenner for å bli temt og innkjørt. Travfolket er utrolig gode på tidlig håndtering av hestene, og vi fikk tilbake godt oppdratte unghester.

Mens Diamant var enkel og ukomplisert hele veien og tok alt på strak arm, så var Calle en mer komplisert hest. Han har alltid hatt mer nerve i seg, og manglet Diamants selvtillit. I tillegg var han stor, og har trengt mer tid. Han gjorde sine første starter på sprangbanen senhøsten da han var 4, og fikk bli med til Nederland og gå unghestklasser våren som 5-åring.

Hele Calle sin reise har egentlig handlet om å gi ham erfaring og rutine. Han har alltid vært spooky, ikke så mye på hinder, men på alt rundt. Han har også vært veldig forsiktig, og lett skremt seg selv. Som da han var 7 og var oppe og hoppet feilfritt 1,35 før han gjorde et dårlig sprang på stevne, ble redd og bare hoppet høyere og høyere. Martine bestemte seg for å ta ham helt ned igjen for å gi ham selvtillit, og red 1,20 på ham i flere måneder. Det er tålmodighet og langsiktig tenking. Martine har alltid trodd på Calle, og sagt helt fra han var fire at han blir bedre enn Diamant. Vi solgte halvparten i ham da han var fire, til Lisa Tenold med familie, god venn av Martine. Dette med tanke på å kunne utvikle ham videre selv.

Veien videre har vel vært fantastisk! I fjor som 8-åring gjorde han sine første 1,45- og 1,50-klasser. I år har han bare bekreftet utviklingen, toppet med 2. plass i 1,45 rankingklasse i Belgia, flere plasseringer i ranking både hjemme og i utlandet, sin første 1,55 GP i Drammen og fantastiske runder under NM.

Det har vært interesse for ham fra utlandet en stund fra konkrete toppryttere, så vi regnet med at han kom til å bli solgt i løpet av sesongen. Martine har fått alle henvendelser direkte, enten fra potensielle kjøpere eller deres agenter. Hun har fått mange kontakter internasjonalt etter hvert. Et godt nettverk har alt å si når vi bor her langt nord. I forbindelse med salget så var det en agent for Bertram Allen som kontaktet Martine. Prøving ble avtalt da de skulle til Belgia på stevne, og derfra gikk det veldig fort. Vetsjekk ble utført der nede, og Calle ble satt av på stallen til Bertram på vei nordover igjen.

Vi fikk dessverre ikke flere føll selv fra Love a Lot, noe vi selvsagt angrer på nå. Etter Calle kastet hun en hingst etter Cabachon sent i drektigheten. Vi valgte å selge henne da vi følte vi ikke kunne drive med litt av alt. På den tiden hadde vi nettopp bygget, drev med rehabilitering og følte vi stod litt i spagat for å klare alt. Jeg har aldri vært tilhenger av å gjøre noe halvveis, så da ble det sånn. Hun ble kjøpt av Kathrine Farstad som selv har fått noen spennende avkom på henne, og akkurat nå har vi faktisk lillebroren til Calle og Diamant her, en 4-års vallak etter Diarado. En veldig spennende type som er kommet sent i gang. Vi kommer til å fortsette med å utvikle talentfulle spranghester, kanskje avle noe selv og ellers kjøpe føll og unghester vi tror på. Martine har store ambisjoner som rytter, og veien for oss blir gjennom utvikling og salg. Man må bare være tålmodig og tro på det man driver med.

– Jeg har ikke noen fasit på dette, men holder meg til enkle prinsipper. For meg er et godt eksteriør veldig viktig. Litt fordi det er lettere å selge og gir en mer ridbar hest, mye fordi et korrekt eksteriør gir en mer holdbar hest som tåler belastning bedre. Hvis hoppa jeg skal avle på har noen svakheter, som for eksempel rette haser eller flatt kryss så passer jeg på at hingsten ikke har samme svakheter. Videre er det viktig for meg at hoppa har egne resultater eller bevist potensial i sporten for høyere nivå, da jeg avler for toppnivå. Temperament og ridbarhet hos hoppa er ditto viktig. Hun må ha blod, hode og vilje, samtidig være en velbalansert og god mor som preger føllet på en god måte. Ingen stressa, hysteriske hopper i avl hos meg, altså.

Hingstene jeg bruker skal egentlig ha mye av de samme egenskapene, og jeg velger meg eldre hingster med dokumenterte resultater i sporten og avl fordi jeg avler få føll og derfor ikke kan ta sjansen på yngre hingster. En ung hingst kan se fantastisk ut som 3-4-års men likevel ende opp som en 1,40-hest, du vet ikke hvordan de utvikler seg. Det samme gjelder om jeg skal kjøpe føll. Jeg vil helst se mor og vurdere eksteriøret hennes, samt gjerne se andre avkom om hun har for å ha en idé om hva det blir.

– Hovedfilosofien her er å tilpasse oss individet. Hver hest er forskjellig, og vi må kunne lese deres behov. Som hovedprinsipp blir de ridd inn enten våren eller høsten som treårs. Frem til det får de gå mye ute, bli mye håndtert, lære alle ting som gjør livet enklere når de skal begynne å trene. De trener antall dager i uken som hvor gamle de er, dvs 3-åringer går tre dager i uka osv. Like viktig som trening er restitusjon, og for unghestene innebærer dette også å legge inn lengre hvileperioder når de trenger det, for at de skal få vokse og for at hode og kropp skal kunne absorbere trening. Vi er ikke veldig opptatt av unghestklasser og championater. Er de klare for det, kan de være med for å lære og få erfaring, er de ikke klare, fysisk eller mentalt så venter vi på dem. Har du en talentfull hest spiller det ingen rolle om den ikke kommer til start før den er 5 eller 6, det er ikke de resultatene som er viktige.

Alle våre hester er i prinsippet til salgs, til rett pris.

Til andre avlere vil jeg si at det er alfa og omega å få vist frem hestene sine på en god måte. Ta hjelp fra/inngå samarbeid med gode ryttere både til innridning og videre utvikling. Det avles potensielt fine hester i Norge, men mange får aldri en sjanse til å vise seg frem fordi de blir ridd av for uerfarne ryttere. Om du har en talentfull unghest, se på det som en investering å gi den en god utdanning. Sjansene for å få solgt for en god pris er også mye større hos en profesjonell rytter.

Også tenker jeg at vi må være litt kritiske til hvilke hopper vi avler på. Ønsker du å avle kommersielt så bør hoppa objektivt sett ha gode sportsegenskaper, eksteriør og temperament. Jeg tror vi er på rett vei i Norge, men det tar tid. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne få frem like fine hester her som i Sverige, men antall fødte føll er så mye mindre at det selvsagt blir lengre mellom stjernene. Vi har gode forutsetninger for å få frem solide og holdbare hester med vår kultur for mye utetid, store områder og mye bevegelse, avslutter Hanne.